Tekst: Siv M. Bjelland. Foto: Liv Hilde Hansen

- Neida, jeg er ikke trett, smiler Myrtle Witbooi når YS-delegasjonen møter henne.

Hun har nettopp landet på Gardermoen i snøvær om morgenen onsdag 6. mars.  Et tett program i tre dager venter med møte i arbeids- og sosialdepartementet, samtaler med YS, LO og Unio, flere medier som har intervjuavtaler og frokostseminar 8. mars.

Har æren for ILO-konvensjonen for husholdsarbeidere

Bakteppet for invitasjonen av Myrtle Witbooi er arbeidet med ILO-konvensjonen mot vold og trakassering i arbeidslivet. ILO er FNs organisasjon for arbeidslivet, ILO omfatter det globale trepartssamarbeidet.

- Norge må være tydelige mot vold og trakassering i arbeidslivet, er hovedbudskapet fra Witbooi til de norske partene.

Hun er både kjent i hjemlandet og internasjonalt for å ha frontet arbeidet som ledet til en ILO-konvensjon om husholdsarbeidere. Disse to ILO-konvensjonene henger sammen, presiserer hun.: - Ingen er så sårbare for vold og trakassering som husholdsarbeiderne.

Sendte bort barnet for å beholde jobben

Hun slet i årevis som husholdsarbeider i Sør-Afrika.

- Jeg ble ikke selv trakassert eller utsatt for vold, sier Witbooi.

Likevel er det sterk kost å høre henne fortelle om erfaringene fra tiden som hushjelp. Hun måtte sende fra seg det første barnet sitt da det var bare en måned gammelt, hvis hun ville beholde jobben som husholdsarbeider. Arbeidet var å ta seg av husfruens to barn, det ene en nyfødt baby på alder med hennes egen datter. Witbooi fikk ikke se datteren sin igjen før hun var ett år. 

- Husholdsarbeiderne hadde så godt som ingen rettigheter. Lønna var tilsvarende tre euro. Vi hadde fri tre timer om torsdagen og fire timer om søndagen. Grunnen til at jeg ikke forlot arbeidsgiveren min var at jeg var knyttet til barna deres, forklarer hun.

Den Oscarvinnende filmen, Roma (2018), som skildrer livet til husholdsarbeidere i Mexico på 1970-tallet, har flere likhetstrekk med Myrtle Witboois liv – en film hun selv nevner og anbefaler.

Et leserbrev ga livet ny retning

Witbooi har en spesiell historie fordi hun har brukt erfaringene sine til å bli en nasjonal og internasjonal lederskikkelse for rettighetene til husholdsarbeidere. Hun vokste opp på landsbygda, der folk var like og snakket samme språk. Slik var det ikke i storbyen Cape Town. Hun hjalp den andre hushjelpen i hjemmet der hun arbeidet med å skrive et brev, et svært trist brev. Mange av de afrikaanstalende, som ikke kunne lese og skrive, begynte å komme til henne for å få hjelp til å skrive brev.

Samtidig kom det opp en negativ omtale av hushjelpene i en av avisene. Witbooi så seg lei på at husholdsarbeiderne stadig ble hengt ut, ofte basert på løse anklager om at de stjal mat.

- Jeg skrev et brev til avisen og spurte; hvorfor må dere alltid fordømme hushjelpene?

Jeg tenkte ikke mer på brevet før det en dag kom en mann på døren og spurte etter den personen som hadde skrevet brevet, forteller Witbooi.

- Vi kan snakke om oss selv

Dette var i 1967. Journalisten kunne først ikke tro at en hushjelp kunne lese og skrive, og faktisk sto bak brevet. Han ba henne dele innholdet i brevet med de andre arbeiderne, og arrangerte et møte der 350 møtte opp. Journalisten hadde også skrevet ferdig en tale for henne. «Dette er ikke meg», tenkte Witbooi da hun så teksten. Hun bestemte seg for bare å snakke fritt utfra egne opplevelser.

Vi kan snakke om oss selv, erfarte hun.

Det ble mange stemmer på dette møtet, mye sinne og triste historier. Witbooi tok en prat med arbeidsgiveren sin etter dette og sa at hun ikke trengte å jobbe i sju dager i uka, fordi hun ville ha møter med de andre arbeiderne. Husfruen kvitterte med å gi søndagen fri, og la henne låne garasjen.

Vi hadde språkundervisning i garasjen en gang i uka. Avisen skrev mer om meg, sier hun.

Dette var starten på Myrtle Witboois liv som aktivist for husholdarbeiderne.

Fikk «ny» familie som 52-åring

Når vi spør henne om hvor hun henter styrken fra, begynner hun straks å snakke om sin familiebakgrunn. Elleve år gammel fikk hun vite at hun var adoptert. Hun lignet ikke på foreldrene, en lysere hudfarge var blant de åpenbare forskjellene.

- Jeg er såkalt farget. Jeg vokste ikke opp hos foreldrene mine, men jeg hadde et perfekt liv med denne familien. Da de døde var jeg 52 år og hadde ikke behov for å finne de biologiske foreldrene mine, sier Witbooi.

Skjebnen ville likevel noe annet og via tilfeldigheter fikk hun kontakt med sine to biologiske brødre, lillesøsteren og moren. 

- Mannen min sa: «Da jeg giftet meg var foreldrene dine døde. Nå har jeg tre svigerbrødre, en svigersøster og en svigermor». Jeg er svært nær brødrene mine. Broren min sa: Du har hatt det beste livet av oss.

Stolt av barna

Witbooi er gift, og etterhvert skilt, med tre barn. Jeg skilte meg da den yngste datteren min var 7 år. Alle barna mine har fullført skolen. Sønnen min er teknisk rådgiver, begge døtrene mine er finansrådgivere, sier Witbooi.

Hun er stolt av at alle barna hennes har fullført skolegangen. Den ene datteren bor i Nederland, sammen med mannen sin. De andre to barna bor sammen med moren i et stort familiehus i Cape Town. Hun har ett barnebarn der.

- Hva synes du selv om reisen du har gjort?

- It´s unbelivalble! Det er ikke til å tro, svarer hun.

Barna er svært stolte av henne. Datteren sier: «Du er en husholdsarbeider, men nå kan du undervise andre».

Aktivist, ikke politiker

Myrtle Witbooi blir invitert av ministre og mektige ledere til å snakke i forsamlinger mange steder i verden. Likevel insisterer hun på å være aktivist, ikke politiker. Hun er ikke bekvem når hun får flybilletter på første klasse. Kvinnelige parlamentsmedlemmer som sitter mer enn tre perioder ender om som ja-damer, mener hun. Det vil hun aldri bli.

- Nå som jeg er en berømt dame er det som et stort splæsj. Jeg kan uansett ikke bli politiker, jeg prater for mye, sier hun.

Mange vil uansett lytte når Witbooi snakker.

Norges manglende signering tema

Blant dem som ville møte henne under Norgesoppholdet var statssekretær Christl Kvam (H) i Arbeids- og sosialdepartementet (ASD). Sammen med representanter for YS, LO og Unio diskuterte de Norges manglede signering av ILO-konvensjonen om husholdsarbeid. Witbooi er naturligvis svært opptatt av at Norge bør signere.

- Tror noe er på gang

Etter møtet sa statssekretæren at hun var imponert over arbeidet Myrtle Witbooi har gjort for husholdsarbeiderne både internasjonalt og i hjemlandet Sør-Afrika.

- Det er viktig at Norge går i front på dette området. I det daglige er det lettere å jobbe med andre temaer. Arbeidsvilkårene til husholdsarbeidere er ikke et presserende tema i Norge. Jeg tror likevel det er noe på gang nå fra Norges side, sa Kvam, og tente et visst håp om at regjeringen kan komme til å revurdere beslutningen om ikke å signere denne ILO-konvensjonen.

Myrtle Witbooi ga et tydelig budskap til statssekretæren. Det har stor betydning at land som Norge signerer konvensjonen.

Au pair-ordningen: - Ikke mitt departement

Det nærmeste Norge kommer underbetalte husholdsarbeidere er au pair-ordningen, som flere norske aktivister har tatt til orde for å skrote. I mange tilfeller fungerer au pair-ordningen i realiteten som underbetalt husarbeid for sårbare kvinner fra fattige land – og ikke som kulturutveksling.

Statssekretær Kvam ønsket ikke å kommentere au pair-ordningen, da den sorterer under Justisdepartementet.

----------------------------------

Negotias forbundsleder Monica A. Paulsen deltok på seminaret 8. mars, og sa dette ved åpningen:

"GRATULERER med kvinnedagen, og velkommen hit på det som er det første felles 8. mars-arrangementet mellom LO, Unio og YS. Vi samler kreftene våre her i dag fordi kampen for en ILO-konvensjon mot vold og trakassering i arbeidslivet er noe av det viktigste vi holder på med.

Trakassering oppleves av kvinner og menn over alt, på alle nivåer i arbeidslivet, i alle land i verden. Vi jobber for en konvensjon som omfatter kvinner og menn. Men om vi ikke visste det før metoo, så vet vi det nå: Kvinner er særlig utsatt.

Kvinner over hele verden holdes tilbake og får mulighetene sine begrenset på grunn av vold og trakassering på jobb. For den internasjonale fagbevegelsen har dette vært en ekstra sterk motivasjon: Å styrke arbeidet mot den volden og trakasseringen som spesielt rammer kvinner – også når de er på jobb.

På forsommeren i fjor ble første forhandlingsrunde gjennomført under ILO-konferansen i Geneve. Da fikk vi, både i oppløpet til konferansen og gjennom forhandlingene, god drahjelp fra metoo-kampanjen.

Med metoo rykende ferskt i minne ble det vanskeligere for verdens land - og for arbeidsgiverne - å argumentere mot at vold og trakassering er et stort problem for kvinner over hele verden. Og ikke minst dette: Det er nå opp til oss som deltar i det globale trepartssamarbeidet å faktisk gjøre noe med det."