Sæle var tydelig på at vi først og fremst må forstå hvem de unge arbeidstakerne er, for at vi skal kunne nå ut til dem. Unge arbeidstakere er i en sårbar livssituasjon: De er i etableringsfasen av karrieren sin. De skal inn på et stadig tøffere boligmarked, og de er gjerne dem som er sist ansatt i bedriften.

Unge arbeidstakere er også de første som forsvinner ut når kriser inntreffer. Det så vi under finanskrisen i 2009 og vi så det igjen under koronakrisen som slo oss i fjor. I Europa var ungdomsledigheten på godt over 30% i slutten av mars i fjor. Og ungdomsledigheten er ventet å vare lenge slik den også gjorde etter finanskrisen.

Mange unge bor alene, og har følt veldig på isolasjon som følge av nedstengingen. For mange var jobb den eneste sosiale arenaen, som for mange også forsvant under pandemien, med permitteringene. Unge har også opplevd stor økonomisk usikkerhet ved tap av inntekt som følge av permitteringer, og uten det samme økonomiske sikkerhetsnettet som folk som har vært lenger i jobb ofte har.

Unge arbeidstakere er opptatt av trygghet og stabilitet i hverdagen. Vi har myten om at unge helst vil ha en jobb med mye frihet, som de kan gjennomføre fra en hengekøye på en sydhavsøy. Men det er jo en myte. YS Arbeidslivsbarometer viser at unge vil ha en trygg jobb med en fast inntekt, slik at de kan etablere seg med egen bolig.

Unge er ikke heller ikke utelukkende opptatt av lønn. De ønsker seg også arbeid med mening, som gir tilbake til fellesskapet. De er mer opptatt av at arbeidsplassen for eksempel er klimanøytral og opererer med etiske arbeidsforhold i hele produksjonskjeden enn eldre generasjoner.

Unge opplever også et voldsomt prestasjonspress. Ofte er det tøffe krav til både formalkompetanse og erfaring for å få en jobb. Det er paradoksalt, siden lange utdanningsløp ofte gjør mulighetene for å bygge seg lang og bred erfaring i arbeidslivet tidlig utfordrende.

Første møte de har med en fagforening er ofte i forbindelse med første jobb. De kjenner lite til hva vi er, og hva vi står for. Og for dem er det ikke en selvfølge å være organisert, og de ser ikke alltid fordelene med et medlemskap. De unge i dag var ikke en gang født når de store arbeidskampene ble kjempet. For dem er det noe som står i historiebøkene.

De som har fast jobb opplever at de har en god relasjon med sjefen, og de har ikke rukket å oppleve store nedbemanninger. Så vår retorikk med at «den dagen du blir overflødig er du ikke verdt noe», blir for veldig fjernt fra sannheten i deres øyne.

Vi har også utfordringen med at mange bedrifter i dag slår seg stolt på brystet og sier de følger tarifflønn, og de fleste vet ikke hva som er forskjellen mellom det å faktisk ha en tariffavtale og det å bare «følge tariff».

Så hvordan skal vi nå ut til en generasjon som ikke tar det som en selvfølge å være organisert, ikke kjenner til hva vi som fagbevegelse står for, og spør seg; what’s in it for me?

Vi må være mer målretta i kommunikasjonen – formidle direkte hva de får ut av et medlemskap, og fordelene, ikke krisemaksimere. Vi må også vise til mulighetene man har for å påvirke ved å være med i en fagforening. Hvordan man kan påvirke klima og miljø gjennom arbeidsplassen med for eksempel grønne tariffavtaler. Hvordan man kan påvirke egen arbeidshverdag med mer medbestemmelse.

Vi må synliggjøre det politiske arbeidet vårt, og vise hvordan det å være aktiv i fagbevegelsen er en politisk handling. 

Vi må snakke om sakene de bryr seg om – vi må tenke aktivisme, ikke bare rettigheter. For eksempel mener jeg at fagforeninger har en viktig rolle å spille inn i kampen mot klimaendringer, og for å sikre at arbeidstakerne kommer styrket ut av det grønne skiftet. Det er politisk aktivisme jeg tror kan engasjere de unge.

Eller skal vi kanskje også tørre å utfordre ansiennitetsprinsippet? Som jeg var inne på innledningsvis er unge sist inn og først ut. Er vi relevante om de kan oppleve at vi nesten leier dem ut døra om det butter imot?

Vi må lære unge hva det faktisk innebærer å ha tariff. Være til stede i klasserommet, være aktive formidlere, og vi må fremme trepartssamarbeidet. Negotia, Parat og Delta Ung har dannet et YS Ung nettverk, og jobber med en informasjonsbrosjyre om akkurat dette, som kan brukes i skoler. 

Vi må også være på de kanalene der de unge er – som instagram, tiktok, youtube og discord. Og vi må bruke SoMe til å toveis-kommunisere, ikke bare preke. Negotia Ung jobber for eksempel med å sette opp en discord-server. Discord er appen de fleste gamere bruker til å holde kontakten og her kan alle opprette en server med undergrupper. På serveren til Negotia Ung så er det undergrupper for utenom gaming så klart, grupper for småprat og tillitsvalgte.

Forbund som ikke har et dedikert Ung-arbeid må etablere det. YS la ned Ung for noen år tilbake, og det mener jeg var å gå baklengs inn i fremtiden.

Jeg har ikke alle svarene. Så heller enn å svare på hvordan vi kan gjøre oss attraktive for unge, vil jeg heller utfordre forbundene på dette:

Er vi som hovedorganisasjon bygget for å møte de utfordringene som unge bryr seg om, og vil oppleve i arbeidslivet?