Fagbevegelsen er tungt engasjert i internasjonalt arbeid. Årlig deltar YS med sine forbund på et høyt antall møter over hele verden. Men hvorfor driver egentlig fagbevegelsen med internasjonalt arbeid?
Svaret kan oppsummeres i to punkter: egeninteresse og solidaritet.
Det norske arbeidslivet blir stadig mer internasjonalt. Det som skjer ute i verden påvirker også vårt hjemlige arbeidsmarked. Et konkret eksempel på dette er EU. Årlig produseres det hundrevis av EU-direktiver som gjennom EØS-avtalen også blir norsk lov. Direktivene vedtas først i EU og deretter inkorporeres de til norsk lov gjennom behandling i Stortinget. Men når disse direktivene kommer til behandling i Stortinget er det for sent å gjøre endringer. Skal vi i den norske fagbevegelsen påvirke utformingen av EUs direktiver må vi arbeide sammen med våre venner i den europeiske fagbevegelsen før de vedtas av EU. Derfor bruker vi mye tid på det europeiske samarbeidet. Ett annet eksempel er ILO. ILO er FNs arbeidsorganisasjon og den eneste globale institusjonen som samler både regjeringer, arbeidsgivere og arbeidstakere. ILO vedtar konvensjoner og disse konvensjonene er bindende for medlemslandene. Et konkret eksempel på dette er ILOs konvensjon 190 om forbud mot diskriminering i arbeidslivet. Denne ble vedtatt av ILO i juni og er bindende for Norge (og alle ILOs medlemsland). Norsk fagbevegelse, med blant annet YS, brukte store ressurser på å arbeide frem en konvensjon som inneholdt konkret handling mot trakassering i arbeidslivet. Dette lyktes vi med. Med denne konvensjonen har norske arbeidstakere - og alle arbeidstakere i verden - fått en bedre beskyttelse mot trakassering på jobb. Vårt internasjonale arbeid handler derfor om å beskytte våre egne medlemmer og gi dem bedre vilkår. Det er i vår egen interesse at vi jobber internasjonalt.
Vel så viktig som egeninteressen er den internasjonale solidariteten. I Norge har fagbevegelsen betydelig politisk påvirkningsmulighet og vi har økonomiske muskler til å sette makt bak våre krav. Slik er det ikke alle steder i verden. I flere land ser vi at fagbevegelsen er svak eller knapt nok eksisterende. Det gjør at arbeidstakerne i disse landene mangler beskyttelse og mulighet til å fremme sine krav enten det går på lønn eller arbeidsforhold. Selve grunntanken i fagbevegelsen er at man står sterkere sammen slik at en kan beskytte og støtte hverandre. Den ideen stanser ikke ved landegrensen.
Et godt eksempel på dette er YS sitt arbeid med å bygge opp en uavhengig fagbevegelse i det sørlige Afrika. Fagforeningsarbeid i det sørlige Afrika skjer under krevende forhold. Utfordringene i regionen er særlig knyttet til politiske spenninger, en demokratisk utvikling hvor grunnleggende rettigheter er under press, svak økonomisk utvikling og stigende sosial uro. Videre ser en at politiske regimer slår ned på og undergraver demokratiske bevegelser og aktører, korrupsjon og klientisme øker, verdiskaping og vekst fordeles ujevnt i befolkningen, kvinners rettigheter er svake, og det finnes fortsatt betydelige helseutfordringer, fattigdom og analfabetisme. I tillegg er fagbevegelsen i mange av landene splittet, og regimeuavhengige fagforeninger har vanskelige vilkår. Det er på denne bakgrunn svært viktig at uavhengige fagbevegelser bygges – og det gjør vi. Gjennom en årrekke har vi, YS og bl.a. Negotia med Negotia avd. Oslo & Omegn, støttet den uavhengige hovedorganisasjonen FESAPSTU som nå organiserer fagbevegelser i flere land. Gjennom vårt arbeid får det sørlige Afrika nå en sterk, uavhengig fagbevegelse som vil bidra både til demokratisk, økonomisk og sosial utvikling i regionen.
Egeninteresse og solidaritetsarbeid går hånd i hånd og begge er grunnsteinene i vårt viktige og omfangsrike internasjonale arbeid.